Da hun mistet moren og mannen sin i løpet av et halv år, festet sorgen kvelertaket. Men gode hjelpere fikk henne på beina igjen.
– Jeg hadde egentlig gitt opp. Alt jeg ønsket var å bli uføretrygdet, slik at jeg kunne være hjemme – få være i fred.
Tre års mareritt
Siw Hansen fra Glomfjord har møtt mer motgang enn de fleste. Og nedturen begynte tidlig:
– De tre siste årene på ungdomsskolen var et sammenhengende mareritt med fysisk og psykisk mobbing.
Dette resulterte i en mangelfull utdanning hvor det var mye hun ikke fikk med seg. Selvbildet ble også kraftig skadeskutt.
Saken fortsetter under bildet.
DEN TUNGE TIDEN: – Jeg levde i min egen sorg-boble. Ville bare være i fred og unngikk folk så mye jeg kunne, sier Siw Hansen.
Mannen i sitt liv
De påfølgende årene ble preget av både opp- og nedturer. Så, i 2003, møtte hun mannen i sitt liv. Hun var da firebarnsmor som kjempet for å få endene til å møtes.
– Jan ble klippen min. Han representerte den store tryggheten. Jeg la livet mitt i hendene hans, forteller Siw.
Sammen fikk de også en sønn og livet fungerte fint.
Endeløs sorg
Men i 2016 rammet tragedien hardt og nådeløst. Først mistet Siw moren sin, så døde Jan brått.
– Hele livet mitt kollapset. Alt forsvant. Jeg ble sengeliggende i en periode og sorgen var altoverskyggende.
Dette kunne fort blitt en permanent tilstand, men det lokale NAV-kontoret i Meløy nektet å gi opp. De mente at Siw burde bli med på et 44 uker langt helsearbeider-kurs.
Saken fortsetter under bildet.
DEN GODE HJELPEREN: Veileder Anne Wiik hos FREM ble en viktig støttespiller for Siw Hansen og de to hadde mange og lange samtaler underveis.
Optimistiske hjelpere
Veileder Anne Wiik fra FREM var lærer på kurset og hun var overbevist om at Siw hadde alle forutsetninger for å lykkes med dette. Selv var Siw av den stikk motsatte oppfatningen:
– En svært dårlig idé, tenkte jeg. Jeg ville bare være hjemme og ta meg av barna mine. Og med min dårlige erfaring fra skolen, ble jeg svett bare ved tanken på et nytt ”klasserom”.
Dog, Anne sto på sitt og en svært motvillig og umotivert Siw møtte opp.
– I starten var du nok vel så opptatt av skrapelodd og sjokolade i timene, innrømmer Anne.
Det viktige vennskapet
Men så begynner det å skje noe. For gradvis vokser det frem et samhold blant de 12 på kurset. Alle med ulike utfordringer. Og det skal bli dette vennskapet om blir broen tilbake til lyset for Siw.
– Det var dager da jeg ikke orket å dra på kurset, men da kom et par av de andre i klassen og hentet meg hjemme.
Saken fortsetter under bildet.
ET NYTT LIV: – Jeg var helt sikker på at løpet var kjørt, at det var ingen som hadde bruk for meg, at jeg ikke kunne noe som helst. Nå får jeg lov til å hjelpe de eldre på Meløy Omsorgssenter, og det er en veldig givende jobb, sier Siw Hansen.
Fortsatt var fremgangen skjør og en dårlig opplevelse under første praksisperiode kunne blitt ødeleggende:
– For meg ble dette bekreftelsen på at dette var helt feil, jeg passet ikke inn og var dømt til å mislykkes, forteller Siw.
Reddet av «hjerterommet»
Hun ble reddet av praksisperiode nummer to, på ”Hjerterommet” på Meløy Omsorgssenter. Her fant Siw seg til rette, hun ble fort kjent med kollegene og opplevde en mestringsfølelse hun aldri hadde kjent på.
Endelig var hun på rett vei og én dag etter fullført eksamen, var hun i full jobb på omsorgssenteret. Neste mål er å skaffe seg nok praksis til å bestå fagprøven. Og for Siw har livet tatt en vidunderlig vending.
Saken fortsetter under bildet.
– IKKE GI OPP: – Jeg vet av erfaring at det er så altfor lett å bare kaste kortene og gi opp. Men det finnes alltid et håp og folk som er villige til å hjelpe deg, sier Siw Hansen
Takker for hjelpen
– Nå kan jeg være et forbilde for barna mine, jeg har en tryggere økonomi og kjenner stolthet ved å kunne bidra i samfunnet. Men jeg hadde aldri fått dette til hvis det ikke hadde vært for utrolig tålmodige NAV og fantastiske Anne som heiet meg frem, dag for dag.
Siw har også funnet kjærligheten på nytt og hennes nye kjæreste har vært en viktig støttespiller i kampen for å komme tilbake. Så har Siw en siste oppmuntring til andre der ute som sliter med de samme tankene som hun selv har gjort:
– Når jeg har klart å få dette til, ja da klarer absolutt alle det.